Performance prosjekt
23 dager med svart slør

Jeg gikk 23 dager (01.02. - 23.02.1998) med et heldekkende svart slør.

En tyrkisk kvinne hjalp meg med å lage sløret slik at det skulle være riktig. Det er en av de eldste afganske modellene. Jeg hadde sløret på hele tiden i perioden utenom da jeg var hjemme på hybelen. De eneste som så meg uten slør i denne var min klassevenninne som jeg delte hybel med, min kjæreste som var på besøk i noen av helgene og en annen performancekunstner som jeg jobbet litt sammen med en av ukene.

Folk på gaten stoppet ikke å reagere på meg. Jeg fikk konstant reaksjoner, og dette var i lengden slitsomt. Dette var også en grunn til at prosjektet ble avsluttet noe tidligere enn planlagt. Jeg utviklet en angst for å gå ut av huset.
Det hendte også ofte at folk, helst normenn, kom bort til meg og fortalte meg hva jeg ikke hadde lov til. «Har en sånn som du lov til å gå på denne skolen?» eller «Har en sånn som du lov til å være på denne kafeen?», «...og dette teateret?», «...og denne kinoen?» osv.

Da jeg presenterte prosjektet for skolen (Kunsthøgskolen i Bergen), fikk jeg også vite hva folk som ikke tok kontakt med meg hadde tenkt da de så meg gå omkring i denne drakten uten å vite at dette var et performance prosjekt. For eksempel var det flere som hadde konsentrert seg om å ikke se på meg og om å ikke reagere.

Men de som gikk sammen med meg på skolen, som kjente meg fra før av, ble fort vant til at jeg gikk med slør, og vi fikk mange gode diskusjoner rundt dette. Jeg gjorde også klart for dem at dette var kun et performanceprosjekt og at jeg ikke hadde konvertert til islam. De fortalte meg også at de opplevde meg som den samme Anne som jeg alltid hadde vært.
Det var til og med to forskjellige venninner som ikke så at jeg hadde tatt av meg drakten etter perioden var endt. Begge sa at de syntes det var noe forandret med meg, men de kunne ikke si hva det var.

Dette syntes jeg var interresant. Det var også litt av min intensjon med denne performancen at jeg skulle leve som en normal norsk jente for å få frem kulturkræsjen, men også for å tydeliggjøre og kjenne på kroppen det norske sammfunnets og normenns fremmedfrykt. Men og selv om en dekker til hele kroppen med en tilsynelatende nøytralt plagg, så mister du allikevel ikke din identitet. Kroppspråket mitt, ansiktet og øynene ble mer fremhevet, og min personlighet og identitet «skinte» igjennom drakten.